I år er det 200 år siden Reissiger så dagens lys i Belzig, en liten festningsby i Sachsen i Tyskland, nærmere bestemt 26.juli 1809.

Hvem var musikeren og komponisten Friedrich August Reissiger?

Jo, en tysk musiker og komponist  som kom til Norge i 1840, for å tiltre landets mest prestisjefylte musiker-stilling i egenskap av korinstruktør og kapellmester ved Christiania Theater, med  virke i Christiania frem til 1850. Han markerte seg raskt som en meget dyktig musiker og det var han som kom til å stå i spissen for fremførelsen av store korverk, som inntil da hadde vært uvanlig i Christiania.  Allerede i juni 1841 ledet han fremførelsen av Mendelsohns oriatorium - ”Paulus” i Vår Frelsers kirke.[1] I det hele tatt var Reissiger hovedstadens fremste dirigent og komponist, noe som bekreftes ved de mange spesielle oppdrag han fikk og ikke minst stiftelsen av ”Det Philharmoniske Selskap” 1846, hvor Reissiger blei valgt til ensemblets første dirigent (1847-1848).[2]

I 1844 skjedde det noe oppsiktsvekkende. I anledning kong Carl Johans død 8.mars, fikk Reissiger – antagelig av kronprins Oscar – i oppgave og komponerer et Requiem, en dødsmesse, som ble uroppført i Vår Frelsers kirke i Christiania, og ved begravelsen i Riddarholmskyrkan i Stockholm, den 26.april 1844.[3] For dette, fikk han som anerkjennelse fra kong Oscar en brilliant-brystnål. Hvorfor en tysker, bosatt i Norge, fikk oppgaven med å skrive musikk til unionskongens begravelse er i seg selv nærmest en sensasjon.

Selv om Reissiger tilsynelatende gjorde en meget god jobb som kapellmester ved teatret og som hovedstadsdirigent, ble han allikevel ”avskjediget og forvist” fra Kristiania etter ti år. En krampeaktig handling av teatrets styre i håp om å redde institusjonen fra økonomisk undergang. Han måtte forlate sin stilling ved teatret og byen til fordel for en italiener. Reissiger flyttet da til Halden (Fredrikshald), hvor han levde til sin død i 1883. I Halden virket han som bymusikant, organist og dirigent og som musikalsk leder for militærmusikken tilknyttet Frederiksten festning.

Reissiger blei opptatt som frimurer i 1844 og var dirigent for Frimurernes Sangforening Oslo, som ble stiftet i 1842, i tiden 1845 – 1859.[4] Ritualmusikken er trolig fra perioden 1845 – 1850, da han flyttet fra Christiania i 1850.

Reissigers plass i norsk musikkhistorie

Norges politiske plassering frem til 1814 preger naturligvis den norske musikkhistorien.

Den lange unionen med Danmark har selvfølgelig påvirket vår plassering som kunstnasjon, ikke minst når det gjelder kunstmusikk. Nasjonens senter frem til 1814 hadde vært København og det var her og i Danmark for øvrig  at kunstmusikken fikk utvikle seg. Norsk kunstmusikk begynte først å gjøre seg gjeldende i siste halvdel av det 19.århundre og det er starten av denne utviklingen Reissiger fikk medvirke i som en sentral aktør. En medvirkning som, etter mitt skjønn, på langt nær har fått den omtale i norsk musikkhistorie den rettmessig tilkommer. Norske musikkhistorikere har, slik jeg ser det, ikke verdsatt Reissigers rolle som musiker og komponist i den prosessen, hvor mannskorbevegelsen blei selve drivkraften i den nasjonalromantiske utvikling av folkets åndsliv og kunstmusikkens oppblomstring.

Sangen fikk en funksjon i samband med ideene om folkeopplysning og i anstrengelsene for å bygge opp en selvstendig nasjon innenfra og skape en kulturell profil etter 400 års lydriketilværelse under Danmark. Det blei poengtert at sangen stimulerte til å skape et meningsfullt sosialt samvær.[5]

Dette er idéer vi møter hos franske filantroper fra opplysningstiden, men ikke minst de pedagogiske tankene til den sveitsiske skolereformatoren og kulturfilosofen Johann Heinrich Pestalozzi (1746-1827) (påvirket av Rousseau) og det er nettopp i Pestalozzi’s hjemland, Sveits, vi finner utspringet til den folkelige korbevegelsen som utfoldet seg i Europa på 1800-tallet. Her var det sangerfester og folkefester hvor romantikkens glød for nasjonal selvstendighet, folkets suverenitet og kunstens liv i folket fikk næring. Gjennom sangen kunne man uttrykke fedrelands-kjærlighet og stimulere til forbrødring.[6]

Når Pestalozzis idé om korsang fikk mottakere i nettopp 1840-årenes Norge, skyldes det vår egen blomstrende romantikk på dette tidspunktet, vår egen våknende sans for folkets kulturelle skatter. Folkets røst skulle komme til orde på ulikt vis. Mannskorbevegelsen ble måltrosten i det vårbrus vi opplevde i åndslivet, er det blitt sagt.  Det var i denne prosessen hvor mannskorbevegelsen skjøt fart, Friedrich August Reissiger var en av hovedaktørene og med stiftelsen av Frimurernes Sangforening allerede i 1842, er det tydelig at norske frimurere også fulgte med i tiden

Oppbruddet fra Kristiania og etablering i Fredrikshald, nå Halden, ble et vendepunkt i Reissigers musikalske karriere, et vendepunkt som i ettertid kan virke som positivt, sett i forhold til den nasjonale musikkutvikling. Nå var det ikke lenger operasalen og de store konserter for kor og orkester som var hans primeroppgaver, men kirken, militærmusikken og mannskoret og det var mannskoraktiviteten som skulle bli hans hovedarena.

Det er bergenseren Johan D. Behrens, som stifter av den Den norske Studentersang-forening i 1845, som historisk regnes som mannskorbevegelsens far, men han var ikke alene. Fadderskapet til mannskoraktiviteten må fordeles på hele fire personer. Foruten Behrens var det Halvdan Kjerulf, Johan Gottfried Conradi og Friedrich August Reissiger, den siste som den eldste og den mest musikkteoretisk skolerte.

Behrens var pådriver og administrator og ikke minst forlegger. Conradi var idemakeren og initiativtakeren for å få startet nye kor, mens Kjerulf og Reissiger var de musikkfaglig sterke, både som komponister og dirigenter. Det er i denne sammenhengen Reissiger nærmest blir glemt og oversett av våre musikkhistorikere.

Behrens musikalske utdannelse var forholdsvis begrenset, så han fikk etter hvert litt undervisning av Reissiger i sang og musikkteori.[7] Grunnlaget var lagt for et livslangt samarbeide og vennskap som igjen førte til utallige komposisjoner hvor mange blei trykket og utgitt. Sammen stod de også for en omfangsrik konsertvirksomhet.

Hvorfor verdsettes ikke Reissiger som en profil i norsk musikkhistorie?

Leser vi historien 150 – 160 år i ettertid mener jeg å finne vesentlig dokumentasjon for å kunne hevde, at Reissiger var en nasjonal musiker og komponist av høyt format. Han var en komponist som behersket de fleste besetninger og sjangere og som skapende kunstner var han kanskje den fremste musikkteoretiker på den tid, hvor han i mange tilfeller kombinerte sin tyske musikkopplæring med norske folkemelodier og norsk nasjonalromantikk. Stilarten var hele tiden den romantiske, men i en form hvor den klassiske påvirkning kom til uttrykk, likesom barokkens kontrapunkt. Han skrev for sang, klaver, orgel og for kombinasjoner av disse. Videre var det verker for strykere, blåsere, symfonisk besetning og fremfor alt, alle typer kor med mannskorkomposisjonene i flertall. Mye er gått tapt, men vi har mer enn nok igjen som bekrefter hans dyktighet og storhet.

Vi kan også lese av historien, - at når noe ekstra skulle markeres, var Reissiger blant de første som ble bedt om å bidra, selv om han bodde i provinsen.

Det må heller ikke legges skjul på at Reissiger samarbeidet og var god venn med mange av våre fremste diktere som Bjørnstjerne Bjørnson, Johan Sebastian Welhaven, M.B.Landstad,  Jørgen Moe og Andreas Munch.

Spesielt skal nevnes at Landstad og Reissiger arbeidet sammen, som prest og organist, i Imanuelkirken i Halden i ni år, (1850-1859) og hva hadde komponisten, dirigenten, organisten og frimureren Oscar Borg (1851- 1930) vært uten Reissiger?

Norske musikkhistorikere gjør historien en urett, ved ikke å tillegge Friedrich August Reissigers virke som komponist og musiker, - en mer fremhevet plass i norsk musikk-historie.  I perioden 1840 til 1870, var han kanskje en av de mest betydningsfulle musikkprofiler Norge hadde. Noe ikke minst listen over de hyppigst utgitte komponister på Warmuth’s musikkforlag dokumenterer.[8]

Reissiger var en meget dyktig komponist, men også tydeligvis en dyktig pianist og organist og en dyktig dirigent både for vokalt og instrumentalt ensemble. Ser vi disse tre egenskaper i bredde-sammenheng, var det neppe noen av hans samtidige i Norge, som faglig overgikk ham. Allikevel blir han regnet som sekundær, - en stor urett!

Om Reissigers frimurerliv vet vi vel ikke så mye. Ifølge Ordenens historikere og Sangforeningens jubileumshistorie fra 1999, har Reissiger i sin tid som frimurer bidratt med flere sanger og kantater[9], men vesentlig deler av dette materialet har gått tapt. Det er derfor vår plikt som frimurere å verne om de skatter vi har igjen etter den mannen som var så betydningsfull for landets musikkliv på midten av 1800-tallet. Nemlig startfasen og etableringen av et nasjonalt kulturliv som generasjoner siden har høstet frukter av. En arv vi som frimurere også nyter godt av.

Thor Skott Hansen er seniorrådgiver og kantor og frimurer av X grad. Han er fast medlem av Forskningslogen Niels Treschow og har drevet forskningsarbeide i forbindelse med Reissigers rituelle musikk.

[1] L.Ryan: F.A.Reissiger s 54

[2] L.Ryan: F.A.Reissiger s 34

[3] L.Ryan: F.A.Reissiger s 70

[4] Frimurernes Sangforening
”De første 150 år” 1999 side 219

[5] Anne Jorunn Kydland Lysdahls  artikkel “Tenn Lys I Hver Mands Gaard…” Liturgisk skriftserie nr.9 2002. s 24

[6] Anne Jorunn Kydland Lysdahls artikkel,  “Tenn Lys I Hver Mands Gaard…”
Liturgisk skriftserie nr.9 2002. s 25

[7] L.Ryan: F.A.Reissiger. s 53

[8] Carl Warmuth, Festskrift -  
N.M.O 1993 s. 23

[9] Frimurernes Sangforening
”De første 150 år ”, 1999.s 17

Bildet til høyre er tatt i forbindelse med markeringen av 200 årsdagen for Reissigers fødsel 26. juli i år, hvor en gruppe Haldensere og frimurerbrødre med Leif Ryan i spissen, markerte jubileet ved Reissigers grav på Os kirkegård i Halden. Ved gravstøtten ser vi her Arild Stang (t.v.) og Leif Ryan.