Til alle tider har det vært slik at mennesker med felles interesser har søkt sammen for å utvikle det som de finner viktig og verdifullt. I Middelalderen samlet stenhuggere seg for å delta i reisningen av de mange katedraler og andre kirkebygg rundt om i Europa.

 

Den Norske Frimurerordens stamhus i Oslo. Foto: Wilse/NB

Gjennom spesielle seremonier tok de opp stenhuggerlærlinger, for så etter teoretisk og praktisk undervisning å forfremme dem til svenner og senere gi dem mesterverdighet. Etterhvert ble disse sammenkomster også åpnet for intellektuelle grupper som for eksempel arkitekter, filosofer og geistlige. De kjente stenhuggerverktøy fikk nå etterhvert kun symbolsk betydning. Arbeidet med å bygge katedraler til Guds ære tok imidlertid nå form som et åndelig byggearbeide. Medlemmene skulle strebe etter å bygge opp sitt åndelige liv som et indre tempel til den Høyestes ære.

Idag holder frimurerne denne tradisjon i hevd ved å vise respekt for de nedarvede kunnskaper, seremonier og skikker.

For frimureriet i Norge, i likhet med i Sverige, Danmark, Island og delvis Tyskland, er forutsetningen tilslutning til den kristne tro, men innenfor denne rammen kreves ikke tilslutning til særskilte dogmer eller bekjennelser.

I frimurerlogen vier vi vår oppmerksomhet til det indre arbeidet - preget av stillhet og refleksjon. Vi søker å forholde oss til motsetningene mellom den materialistiske og den åndelige verden - det vil si at vi søker å balansere det liv som så lett preges av materielle goder med et arbeide som stimulerer de åndelige livsverdier.

Frimureriet har på denne måten bistått titusener av norske menn med å finne et ståsted hvorfra de kan utvikle en livsholdning som først og fremst går ut på å kjenne sitt ansvar for seg selv og sine medmennesker og herigjennom praktisere nestekjærlighet.

Forholdene i dagens samfunn, både i vårt land og i utlandet - med vold, aggresjon og egoisme - tyder på at det er mer aktuelt enn noensinne å hjelpe hverandre til å finne balanse og harmoni i hverdagen.