Det var tidligere i år et program i NRK-TV om mennesker på pilegrimsveien til Santiago di Compostela som det var interessant å følge.
Pilegrimsvandringene er blitt ennå mer attraktive enn tidligere, også i den reformerte kristenhet. Nå går kristne av flere konfesjoner sammen både til Santiago di Compostela og til Nidaros.
Rosslyn Chapel ved Edinburgh – grunnlagt i 1446 er ikke et pilegrimsmål, men et meget kjent valfartsted for frimurere fra hele verden. Grunnleggeren, William Sinclair var ”ærespatron” for den skotske Frimurerorden – utnevnt av Kong James – og dessuten Knight of Coquille St. Jacques – Ridder av kamskjellet, som stammer fra en Orden i Santiago di Compostela og som hadde sterk tilknytning til Tempelordenen.
Det kamskjell som finnes på en av våre prydelser stammer nettopp derfra. Kamskjellet var apostelen Jakobs ikonografiske kjennetegn, og symboliserer ennå pilegrimsbegrepet i sin alminnelighet.
Jeg var i sin tid også selv i Santiago i en kritisk periode med alvorlig sykdom i familien, og fikk legge min hånd i det merke i kirkeveggen som er dannet etter titusener troendes håndtrykk i bønn og håp. Det var en sterk opplevelse.
Da jeg spurte en av munkene ved kirken om disippelen Jakobs legeme virkelig ligger i skrinet under alteret var svaret: ”Det er kanskje ikke så viktig – det er troen som gjør verket.”
Programmet på TV var interessant – ikke minst ut fra det fokus som var valgt.
Det vesentligste innhold, i tillegg til naturskjønne omgivelser, var samtalen mellom pilegrimene underveis. Målet var jo kjent, og ble derfor ikke gjenstand for særlig detaljert oppmerksomhet under selve vandringen.
De fleste av samtalene dreide seg om hva den enkelte søkte – både underveis og ved målet – men aller mest om den forandring dager og uker på vandring kunne skape i den enkeltes eget sinn.
Pilegrimene betonet den mulighet vandringen ga for indre klarhet, ja indre fred. En pilegrimsvandring i sin nøkterne og nesten asketiske form er vel så fjernt fra ”overskuddssamfunnets dagligliv” som man kan komme.
Til fots i naturlige omgivelser å kunne fordype seg i sitt eget liv og sin egen fremtid, rettet mot et mål det er mulig å nå gir pilegrimene muligheter til å oppnå en bedre balanse i sitt indre. Ved målet kan de kjenne seg Lyset ganske nær.
Vår frimurervandring er også en form for åndelig pilegrimsvandring. Vi aner konturene av målet allerede i utgangspunktet, men bruker 20 år på å nå frem til klarhet – eller muligheten for dette.
Resultatet er avhengig av en selv – Ordenen kan ikke garantere for resultatet. Men Logen skal gi oss støtte og hjelp på veien, slik at vi gradvis – bokstavelig talt – når lengre frem og høyere opp. Det er forandringene i vårt eget indre, og en målbevisst foredling av personligheten – de beste egenskaper i hver og en av oss – som skal gi resultater.
Derfor tviler jeg på at ”de ytre omstendigheter” omkring vårt frimurerarbeid har den betydning vi noen ganger kanskje tillegger dem. Frimureriet er til innvendig bruk. De siste par hundre år har medført forbløffende små forandringer i våre akter. Det er kanskje ikke så underlig når vi tar i betraktning våre lovers strenge holdning til slike endringer.
Som Sigrid Undset en gang skrev: ”Ti sed og skik forandres meget, alt som tiderne lider, og menneskernes tro forandres og de tænker annerledes om mange ting. Men Menneskenes hjerte forandres aldeles intet i alle dage.”
Jeg har i den siste tid lest en del foredrag og instruksjoner fra midten av 1800-tallet, og er betatt av deres klarhet og visdom – basert på en helt annen livsstil enn vi synes å ha.
Om vi vektlegger andre deler av vårt virksomhet for sterkt på bekostning av personlighetens utvikling – menneskets foredling – vil Ordenen lett kunne komme i klasse med andre ideelle foreninger. Vår oppgave er av en annen karakter, og kan gi en helt annen opplevelse og utvikling for dem som når frem til nærheten av målet. En sekularisering – verdsliggjøring - av en Orden som vår kan kanskje øke ”trivselen”, men neppe styrke systemets kraft som inspirasjonsmedium.
