Vi puster ut etter et avsluttet verdensmesterskap på ski. ”VM til gull” står det i Aftenposten, og alle som ikke selv var i Holmenkollen, kunne ta del i festen gjennom fabelaktige TV-bilder. Ikke bare konkurransene, men også medaljeseremoniene, på Universitetsplassen, om kvelden samlet tusenvis av mennesker. Hele 8 ganger levde vi oss med i vår nasjonalsang, ”Ja vi elsker”, til ære for en norsk verdensmester.
Flesteparten av de tilstedeværende tilskuere sang med. Ja, enkelte uttrykte at det største ved seremonien var nettopp å kunne synge med i nasjonalsangen. Hvor opplever vi dette, kanskje bare i Norge? Den nasjonale kulturfølelse er sterk hos oss nordmenn.
Av andre lands nasjonalsanger var det den østerrikske vi hørte flest ganger, ”Land der Berge, Land und Strome”. Ved tonene fra denne melodien spisset nok enkelte frimurerbrødre ørene. Var ikke dette en frimurermelodi? Helt riktig, melodien til den østerrikske nasjonalhymne er identisk med en av sangene fra Mozarts berømte ”Freimaurer-Cantate”.
En annen frimurersang fra Mozart med samme melodi, men annen tekst, var ”Bundeslied”. For å føre den frimureriske musikkhistorie videre, så viser nyere forskning at melodien til ”Land der Berge, Land und Strome”, i utgangspunktet ikke var fra Mozarts hånd, men er skrevet av en tre år eldre kollega, musikeren og frimureren Johann Baptist Holzer (1753-1818). Holzer, var som frimurer ”huskomponist” i loge ”Zur wahren Eintracht”. Melodien skrev Holzer til sangen ”Im Namen der Armen” og den er tidfestet til 1784, samme år som Mozart ble opptatt til frimurer. Denne sangmelodien tilskrives å være, i følge nyere forskning, grunnlaget for ”Land der Berge, Land und Strome”, Østerrikes nasjonalsang fra 1946.
Er sang som uttrykksmiddel bare forbeholdt de helt store anledninger?
Hvorfor viser vi ikke vår spontanitet og glede ved sang i flere sammenhenger? Er det bare under verdensmesterskap, hvor en norsk mester skal hylles med nasjonalsangen, det skal synges? Hvorfor synger vi ikke mer i logen?
Nettopp det spørsmålet reiste vår broder Thorstein Karstensen fra Mosjøen for en tid siden, og med rette. Broder Thorstein er nemlig samler av ulike frimurerartikler og frimurergjenstander. I hans samling finner vi bl.a. over tretti forskjellige frimurersangbøker. I tillegg har han en stor samling av frimurerglass og en stor samling av andre frimurerbøker. Det er et legitimt spørsmål vår broder reiser.
Hvorfor bruker vi ikke sangen i langt større grad som en kulturfremmende faktor ved våre logesammenkomster? Sang skaper samhold. Sangen har en meget lang tradisjon innen frimureriet, hvorfor ikke vekke tradisjonen til live? Ved ritualrevisjoner er intensjonen å få våre ritualer så historisk korrekte som mulig. Hva med å fokusere på de gamle tradisjoner?
Internasjonalt vet vi at det forlå tekst til tre sanger i førsteutgaven av Konstitusjonen ved James Anderson i 1723, og i norsk sammenheng er det dokumentert at frimurerne allerede i 1784 ble kalt ”De sjungende Brødre”. Frimurernes Sangforening i Oslo er landet eldste aktive kor, stiftet i 1842. Mozart, Holzer og andre frimurerkomponister skrev ikke bare for solistene, men også for brødrenes trivsel og de sosiale samvær. I vår broder Thorsteins samling av sangbøker finner vi danske utgaver helt tilbake til 1776 og 1786. Resten av samlingen dekker hele tidsrommet frem til vår tid. Foruten danske sangbøker finner vi svenske, tyske, finske og norske sangbøker. En dokumentasjon av sangtradisjonen som taler for seg selv.
Som frimurere har vi en arv, en historisk sangskatt å bevare og holde levende. Sang skaper ro, sang skaper glede, sang skaper samhold og fellesskap. Vil det ikke være en berikelse for våre møter og våre sosiale samvær, om vi større grad praktiserte denne kulturfremmende ferdigheten som har fulgt menneskene fra tidenes morgen? Kanskje våre sangforeninger også kan få en oppblomstring?
Husk at nasjonalsangen ”Ja vi elsker” og Frimurernes Sangforening, begge er resultat fra samme tid og de samme strømninger. Mannskorbevegelsen var en av drivkreftene i den nasjonalromantiske utvikling av folkets åndsliv og kunstmusikkens oppblomstring i Norge etter løsrivelsen fra Danmark i 1814. I denne utviklingen var frimurerne sentrale.
Mine brødre, historien og tradisjonen forplikter, skal vi begynne å synge mer i logen?
Ekholt, 15.mars 2011.
