Arkitektur
Nylig erfarte vi et eksempel på dette innenfor mitt fagfelt –arkitekturen, der ”tilpassingsbygg” ikke alltid har stått i særlig høy kurs. Det aktuelle projekt var det velkjente hotell i Øye på Møre, der man ønsket et tilbygg i gammel stil for ikke å bryte for mye med det eksisterende sveitser-stil bygg. Dettte ble avslått av myndighetene, som blant annet begrunnet avslaget med et EUdirektiv, der man uttrykte at nye tilbygg burde gi uttrykk for vår egen tids stil. Etter en del diskusjoner og klager fikk hotellet til sist tillatelse til å oppføre sitt tilbygg i sveitserstil, riktig nok med et glassparti mellom eksisterende bygg og det nye, og med Riksantikvarens noe forbeholdne billigelse. Som Aftenposten skrev: ”Nye tilbygg trenger ikke alltid å speile vår tid”. At velstand noen ganger gir forfall, ble det også gitt uttrykk for.
Frimureriets budskap er tidløst
Frimureriet kan aldri ”speile sin egen tid” –det er tidløst i sitt budskap og sin form. Vår oppgave –og kanskje vårt problem- er som det alltid har vært, langsomt å tilpasse de søkende til Ordenens spesielle læremåte og system –og ikke omvendt. Om dette i første omgang er faddernes og anmeldernes oppgave, er det likevel til sist Ordenens ansvar å påse at de nødvendige premisser er oppfylt, før en anmeldelse kan skje. Det store problem er selvsagt klart å definere hvilke egenskaper den enkelte søkende bør være i besittelse av, og at dette ikke går om sosial status, intellekt eller økonomi. Vi har i frimureriet, kanskje ikke alltid vært like påpasselige med å presisere de nødvendige forutsetninger, om at den søkende har grobunn for sine egne forventninger ved sin inntreden i en Orden han vanligvis vet alt for lite om.
Formidlingen
For dem som er utpekt til å lede logearbeidet, fra inntredelsen i St. Johanneslogen, via St. Andreaslogen, til Kapitlet, vet jeg av egen erfaring at det kreves stor innlevelse og fordypelse i stoffet, samt en utpreget evne til å formidle en sak man selv brenner for. Skal budskapet nå frem kreves fremfor alt empati – varme ledere fra bunn til topp, som er glade i mennesker. Er vi selv kjølige og kanskje til tider reserverte overfor et meget følsomt stoff, blir det intet godt resultat. Begrepet recipiend betyr mottaker, og forutsetter at mottakeren er på samme frekvens som senderen. Ordenens budskap kan ikke tilpasses alle mottakere, selv om vårt system gir muligheter for den søkende til å finne riktig frekvens.
En Orden - ikke forening
Vår tids språkform og uttrykksmåte er nok fjernt fra Ordenens basis og den tids form, men det kan aldri bli tale om noen ”tilpassing” av vårt læresystem. Dette nettopp fordi vi er en Orden og ikke noen forening, som lettere kan bli offer for en stadig skiftende ledelse. Derfor er det helt vesentlig at den enkelte søkende har legning for vårt meget gamle og svært spesielle system, før han utsettes for å bli skuffet i sine forventninger. Det kan aldri bli tale om ”tilpassinger” i ordets mest banale betydning, når det gjelder vår eldgamle læremåte. Om dette i årenes løp fører til en noe redusert vekst, er det ikke sikkert dette vil svekke Ordenen. Kanskje blir den heller styrket, ved at flere av de nyopptatte virkelig har evnen, legningen og viljen, som er nødvendig for å få det maksimale utbytte av vårt utrolige og genuine system. Ildsjelenes tid er neppe helt forbi - vi må bare passe på å få dem med i alle ledd i Ordenen. Dette er nødvendig for å holde ilden vedlike fra bunnen og opp til toppene.
Logerommets betydning
I våre logerom skal vi legge ”den alminnelige” verden bak oss for en stakket stund. Kanskje burde vi også legge fra oss armbåndsuret, før vi går inn i logesalen. Dette vil neppe skade opplevelsen, kanskje heller forsterke den. Vi får tidsnok vite hva tid det er, det frimureriske arbeid blir neppe styrket ved hjelp av ur eller hastighet. Seniorprest Karl Gervin skrev i en artikkel om ”Kirkens glemsomhet” i Aftenposten nylig: ”Symboler og symbolhandlinger skaper forbindelse uten ord, og ved å oppheve tid og rom, letter de veien inn mot mysteriet”. Den Kongelige Kunst verken kan eller skal tilpasses vår tids ønsker om innsyn eller tidsmessighet – den må tvert i mot læres som den Kunst den er.
Halfdan Wiberg.
(Kronikk trykket i Frimurerbladet nr. 4 - 2010).
