Når Leopardens brødre møtes til logeaften står broder Jens Hirsch og hilser enhver velkommen. Det blir ofte besvart med ”vel møtt”, og når brødrene seg i mellom hilser på hverandre, skjer det ofte med den samme frasen. Hva skjuler seg bak denne uttrykksmåte, hvor kommer den fra, hvorfor blir den så meget benyttet i logesammenheng og er det riktig eller galt å bruke den?
I vår egen nasjonallitteratur finner vi uttrykket brukt av minst to forfattere, nemlig Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.
For å ta Henrik Ibsen først. I hans dramatiske dikt ”Brand” møter hovedpersonen i første akt personene Agnes og Einar som kommer lekende sammen fremover fjellsletten. De to er tydelig forelsket og lykkelige og Einar sier: ”Agnes min deilige sommerfugl, deg vil jeg lekende fange!” og Agnes svarer: ”Er jeg en sommerfugl liten og skjær, så la meg av lyngtoppen drikke; og er du en gutt som lyster en lek, så jag meg, men fang meg ikke!” Brand får øye på dem og roper en advarsel om stupet de to nærmer seg men ikke ser. De kommer i snakk og Einar gjenkjenner etter hvert Brand som en gammel skolekamerat. Brand er meget avmålt, men innrømmer at: ”I skolen; ja, da var vi venner; da var jeg gutt; nu er jeg mann”, og når Einar gledesstrålende utbryter: ”Ja, det er deg! Nu jeg deg kjenner!”, svarer Brand avvisende at han kjente Einar igjen fra første stund, men han (Brand) viser ingen tegn på noen gjensynsglede. Einar lar seg ikke merke av Brands negative holdning og utbryter glad: ”Vel mødt, vel mødt av Hjertens Grund!”
Dette må tolkes som den positive Einars uforbeholdne og hjertelige gjensynsglede, og kan stå som eksempel hvordan man bør opptre i sitt møte med andre, uansett hva den annen part måtte vise av følelser. Uttrykket kan likeledes også brukes som svar på en velkomst, enten den er varm eller formell. Uansett er det et uttrykk for glede, hjertelighet og ikke minst gjensynsglede.
Bjørnstjerne Bjørnson skrev diktet ”Mit Følge” til sin hustru Karoline på hjemvei fra en reise i Nordland i august 1869. L. M. Lindemann har satt melodi til diktet hvis første vers lyder slik:
”Jeg kjører frem gjennom strålefryd I søndagsstillhed med klokkelyd. Alt løfter solen, fra mygg til sæden, Som var den selve allkjærligheden. Og folk forbi meg til kirke kjøre, Snart stiger salmen for åpne døre. - Godt Mod! Du hilste på flere enn meg, Skjønt du i skyndingen så det ei.”
”Godt mod” gjentas i siste vers og er det samme som ”godt møte”; en gammel bondehilsen. I boken Bevingede ord, Gyldendal 1967 er uttrykket ”Godt mot” forklart med at det betyr lykkelig møte eller vel møtt, som var en vanlig hilsningsform i Bjørnsons hjembygd i Romsdalen.
Det synes derfor klart at hilsningen vel møtt benyttet i logesammenheng har sin rot i god og gammel norsk bondetradisjon. Den har vært flittig brukt av tidligere generasjoner, uttrykker glede og hjertelighet, og er en høvisk måte å hilse hverandre på.
Å kunne bruke denne hilsningsform når man møtes i logen, burde med dette være behørig dokumentert.
