I Olav den helliges Saga beskriver Snorre en hendelse fra et møte mellom kong Olav og hersen (høvdingen) Dale-Gudbrand. Det hadde vært Ting mellom kong Olav's følge og bøndene i Dalen under ledelse av Dale-Gudbrand. Under dette Ting ble det utvekslet meninger mellom kong Olav og Dale-Gudbrand om deres respektive guder. Under denne samtalen ga Dale-Gudbrand uttrykk for at han ikke kunne se Olav's gud, men at hans egen gud var fullt synlig. I dag kunne han nok ikke være ute fordi det regnet, men hvis kong Olav var så mektig som det ble gitt uttrykk for, kunne han jo gjøre det slik at det dagen etter ikke regnet. Da kunne så alle møtes igjen, og så skulle de få se Dale-Gudbrands gud. Med dette skiltes de.
Neste morgen møttes de igjen til Ting. Kong Olav hadde en håndgangen mann i sin flokk som het Kolbein Sterke. Han var alltid bevæpnet med sverd ved lend, men bar dessuten en stor klubbe i hånden. Kongen avtale med Kolbein at han under møtet med bøndene skulle stå ved kongens side.
Da Tinget var satt, kom en flokk bærende med gudebildet av Tor. Det var pyntet med gull og sølv, og sto på en ramme. Bildet - figuren - var hul. Den ble daglig fôret med både brød og kjøtt. Figuren ble satt ned midt på Tingvollen, og bøndene bøyde seg i ærbødighet for den. Kong Olav og hans menn satt på den ene siden, og Dale-Gudbrand og hans menn på den andre. Så spurte Dale-Gudbrand kongen om hvor hans gud var. Nå er vår gud kommet, sa Dale-Gudbrand - Han som rår for alt. Og Dale-Gudbrand anbefalte kong Olav og hans menn å godta denne mektige gud.
Kong Olav avtalte da med Kolbein at hvis det hendte at bøndene så bort fra gudebildet mens kongen talte, så skulle Kolbein dra til det med klubben så hardt han kunne. Så talte kongen til bøndene og Dale-Gudbrand: "Nå skal dere snart få se vår gud. Dere skremmer oss med deres gud, men nå tror jeg at det snart skal gå ham ille. Se nå opp mot Øst, der kommer vår gud med Stort Lys." Da rant solen akkurat over åsene i Øst, og alle så dit. I dette øyeblikk slo Kolbein Sterke til gudebildet med sin klubbe. Figuren gikk helt i stykker, og ut strømmet all slags utøy, mus, rotter, øgler og ormer. Bøndene ble nå redde og forsøkte å redde seg unna, men kong Olav's menn hadde på forhånd senket båtene ved elvebredden og jaget bort hestene. Det var derfor ingen som kom seg unna. Kong Olav kalte da alle til seg igjen, holdt Ting med dem, og det hele endte med at bøndene tok imot kong Olav's tilbud om å ta i mot den kristne tro.
Denne hendelse, beskrevet i Snorres Kongesagaer, ga altså grunnlaget for det navn brødrene i Lillehammer valgte for sin Broderforening, og senere for sin Loge. Dette sier litt om de forventninger de la i arbeidet innenfor sin Loge. Det skulle bidra til å knuse det falske, og bygge i Sannhet og Lys.