Frimurer.no har gleden av å publisere denne artikkelen som også står på trykk i årets sommernummer av Under Kongelig Selg
Vi har vel alle ett eller annet forhold til tid. Enten den går for fort, eller sakte, om den strekker til, eller ikke. Men for mange har nok tidsbegrepet fått en ny mening denne våren. For de som endte opp med hjemmekontor kombinert med kanskje småbarn som ikke fikk lov til å gå i barnehagen, og skolebarn som var henvist til hjemmeskole, fikk nok begrepet tidsklemma en ny betydning.
Men mange, vi frimurere inkludert, ble over natten fratatt de fleste av våre tradisjonelle sosiale kontaktflater. 12. mars 2020 markerte et tidsskille; før og etter myndighetenes massive tiltak mot spredning av koronaviruset. Nesten umiddelbart etter nedstengingen begynte man å snakke om hvordan verden kom til å se ut etterpå, etter at ting er blitt normalt igjen. Nesten alle skribenter uttalte med skråsikkerhet
at vår hverdag ville bli annerledes. Normalen ville med andre ord ikke være normal lenger.
Men det er jo ikke noe nytt i det. Vår tilværelse endrer seg hele tiden, og
den har alltid gjort det. Og det i et akselererende tempo. Men det er høyst sannsynlig at vi på noen områder vil oppleve hverdagen ganske annerledes når denne pandemiperioden er over. Verdensøkonomien, som vi er så avhengig av, vil trenge tid på å hente seg inn igjen. Om den noen gang gjør det. Norge er jo i en spesiell gunstig situasjon, men det til tross, vi er helt avhengig av verden rundt oss. Vi vil oppleve permitteringer og oppsigelser, noe
som vil ramme de yngre spesielt hardt. De som kanskje sitter med nedbelånt bolig i en tidlig etableringsfase. De som er på vei inn i arbeidsmarkedet vil finne at tilbudene er færre enn før og inngangsporten betydelig trangere. Scenariene er mange, og mange vil oppleve en endret og vanskeligere hverdag.
Ved siden av denne koronakrisen har vi en pågående kamp for å redde kloden vår. Selve grunnlaget for vår egen eksistens er truet som følge av at vi overbelaster det miljøet vi er
helt avhengig av. I vår higen etter økt velstand er vi tydeligvis villig til å betale en høy pris. Biologiprofessor Dag Olav Hessen, kjent fra utallige opptredener i TV og andre medier, viser til en rapport fra 2014 som forteller at siden 1970 er bestanden av verdens dyr halvert. Havet stiger som følge av temperaturstigning og issmelting. CO2 nivået stiger dramatisk, ja varselsignalene er mange. Så langt er det kommet, at det åpenbart ikke kan gå helt bra, sier han til Aftenpostens A-Magasin den 28. februar i år.
Vi nordmenn er et reisende folk. Over mange tiår har vi fylt opp charterfly til varmere strøk, eller til opplevelsesfylte destinasjoner, fordi vi kan og har anledning til det. Så ble grensene stengt, så og si over natten, flyene satt på bakken og planlagte reiser kansellert. Kanskje er det nå, i en påtvungen periode med isolasjon og reiseforbud at vi kan begynne å reflektere over vårt livsmønster. Men vi nordmenn kan ikke redde kloden vår alene. Et lite folk samlet på et stort geografisk område langt mot nord blir veldig små i den globale sammenhengen. Derfor må dette grønne skiftet påtvinges og styres av et verdensomfattende organ, som FN.
Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen ble intervjuet på TV hvor han tenkte høyt om utviklingen videre. Mye av det som er nevnt over var tema, men på ett område var han tydelig på at vi ville komme tilbake til normalen. Vi er sosiale vesener, som er helt avhengig av kontakt. Vi er vant til nærhet og varme, og er det noe vi alle lengter etter så er det å få lov til å gi en klem, eller på annen måte vise nærhet igjen. Når vi brødre møtes er håndtrykket ikke bare et normalisert ritual, men en tydeliggjøring av dette nærhetsbehovet.
Vår egen Ordførende Mester var sitt ansvar bevisst den dagen også Logen måtte stenge dørene. Kontakt brødrene mellom måtte opprettholdes. Kontakt/ringelister ble etablert og fordelt mellom brødre som hadde anledning til å bidra. Den bakenforliggende tanken var å forsikre seg om at alle hadde det bra, eller om de trengte hjelp til noe. Men vel så viktig, viste det seg, var selve samtalen.
Og vi husker vel alle den digitalt overførte hilsningen han ga oss i St. Johanneslogen Carl Johan, fra vår egen logesal 17. mai, med musikkinnslag av «vår egen» Eva Langeland Gjerde og Vicky.
Hva så med den tiden som kommer?
Har vi i denne koronatiden tatt oss tid til å reflektere over vårt personlige frimureri og hvordan det skal praktiseres fremover? Denne isolasjonsperioden vi har vært igjennom har i hvert fall vist meg hvor viktig det er med sosial kontakt og nærhet. Omsorg for våre medmennesker er en av våre kjæreste dyder, selv om det ikke er formulert slik, og det er viktig at vi har dette i tankene når vi planlegger for dagen i morgen og tiden som ligger foran oss.
Et gammelt ordtak, noen hevder det er av samisk opprinnelse, andre indiansk, sier at tiden går ikke, den kommer. Da er det nettopp viktig at vi planlegger for å benytte den vel! Eller som den amerikanske presten, Myron J. Taylor uttrykte det; Vår oppgave er ikke å legge år til livet, men å fylle de årene vi får med liv.
Tekst: Arvid Hermanstad
