Nylig kom det flotte bilder fra planeten Mars. Nok en ekspedisjon skal finne ut om det har vært liv på Mars, eller om det kan komme mennesker dit en gang i fremtiden. Mange av oss kan huske en enda større spenning. Det var fra månelandingen i 1969. Neil Armstrong sa følgende da han satte foten ned på månen «Et lite skritt for mennesket - et stort skritt for menneskeheten.» Bare 12 mennesker har vært der, og den siste var der i 1972. Tusener på tusener av brødre fra Oscar har imidlertid fra 1875 og helt frem til i dag opplevd den samme stjernehimmelen. Hvilke tanker den enkelte broder gjør seg, forbli den enkelte sin skatt, men for meg har spørsmålet om liv på Mars aldri vært et fremtredende spørsmål på våre møter. De som har vært på månen har lært noe fra sitt nye ståsted. De sier at et av de sterkeste inntrykkene med å være i rommet,- er å se jorden på avstand. Det er tross alt der livet skal leves, og det må vi gjøre i fred med hverandre.
Gjør jeg denne lærdommen til min, så tar jeg følgende tanker med meg til vårt neste treff under stjernehimmelen. Mine skritt over gulvet i logen har ikke vært merkbare for menneskeheten, men det har vært et stort steg for meg. Jeg vil verken komme til månen eller til Mars, men den største reisen gjør jeg tross alt i meg selv. Målet med denne reisen er ikke å bli meg selv nok, men å lære at jeg er en del av noe større. Dette kan gi meg både fred, glede og en bit av evigheten.
Hjalmar Olseth, Ordførende Mester
Olav Kvinge
